Den inkluderende skolen med fokus på atferdsvansker 25.03.09
I dag var foreleser Kai Robert Johansen på plass for å snakke om elever med adferdsvansker.
Adferdsvansker er noe de fleste har en formening om, disse elevene blir både omtalt av politikere og i sinte leserinnlegg. Det er to problemer rundt denne fremstillingen, for det første er det svært lite som blir gjort på dette området. Hvis vi ser i for eksempel styringsdokumenter og kunnskapsløftet er adferdsvansker ikke nevnt. Begrepet tilpasser opplæring skal alt – omfatte alle typer elever. Man kan spørre seg om begrepet tilpasset opplæring egentlig gavner elever med adferdsvansker, eller om en mer konkret strategiplan ville sikret deres opplæring bedre. For det andre gir det en feil definisjon av adferdsvansker. Selv om det er disse barna vi hører mest om, er det også andre grupper innenfor adferdsvansker. Hva med de barna som sitter dag ut og dag inn på skolen uten å utrette noe, eller de elevene som alltid holder seg for seg selv? Disse er det lett å glemme fordi de i liten grad forstyrer noen andre og kun ødelegger for seg selv. Adferdsvansker kan også være knyttet til enkelte situasjoner. Det trengs altså en annen definisjon for å omfavne alle med adferdsvansker. Det alle disse har tilfelles er at de har en adferd som ikke passer de omgivelsene de befinner seg i. Måten de oppfører seg på svarer altså ikke til det som forventes i den gitte situasjonen.
Årsakene til slike vansker kan være mange. Noen av disse elevene får diagnoser som for eksempel ADHD, mens andre har faktorer i oppvekstmiljøet som gir dårlige utslag i elevens adferd. Symptomene kan ofte være like uansett årsaken. Det blir spekulert mye i hvorfor ADHD diagnosen har hatt en drastisk økning de siste årene. Problemet rundt denne diagnosen består først og fremst i medisineringen. Medisinene barn med diagnosen får har mange negative bivirkninger, og kan i mange tilfeller gi svært uheldige utfall. Det som gjør diagnostiseringen vanskelig er at det ikke kan bevises medisinsk, men at dette skjer gjennom intervjuer med barnet, foreldre og lærer. Medisinering alene løser heller ikke elevens problemer, god voksen kontakt og stabilitet er avgjørende faktorer. Dessverre sitter svært få lærere på kompetanse om ADHD. Resultatet kan bli at man aksepterer adferd som man tror er knyttet til diagnosen, men som man ellers ville håndtert. Konsekvensen av dette blir en mangelfull sosialisering.
Så hva er viktig i møte med disse elevene? det er forholdsvis enkle tiltak som kan forbedre skolehverdagen for disse elevene, men som også gir de andre elevene i klasserommet en god hverdag. Sosialkompetanse er noe av det viktigste elevene lærer i skolen, og skal være en del av elevenes skoledag. Ved å møte elevene i døren i det de kommer til skolen får man mulighet til å se hver enkelt av dem. Det er viktig å vise en genuin interesse for elevene sine som mennesker. Det vil si at eleven ikke kunne er den som fikk 2 i norsk, men også den som er utrolig flink i fotball. Forutsigbarhet er uvurderlig for alle barn. Ved å sikre at elevene vet hva som skal skje i løpet av dagen og hvor, skaper man trygghet. Et eksempel på dette kan være å skrive opp skoledagen på tavlen og krysse ut de aktivitetene som er gjort. Forutsigbarhet gjelder også når man gir beskjeder. Det kan ikke understrekes nok hvor viktig det er å sikre at alle har oppfattet beskjeden som blir gitt.
Lærerens regulering av elevenes adferd skal skje i form av konsekvenser, konsekvensene må være i tråd med det eleven har gjort. Mange tenker på konsekvenser som noe negativt, men en god handling kan også gi positive konsekvenser. Å finne konsekvenser for ulik adferd og ulike handlinger er krevende, og bør derfor være noe skolen som organisasjon jobber med. Et fellesstandpunkt er viktig både fordi hver enkelt lærer unngår å sitte alene med ansvaret, men også for elevene som vet hva de kan forvente av konsekvenser i møte med alle ansatte på skolen. Reglene må settes i samarbeid av skolen som helhet, elever og foresatte. Foreldresamarbeid blir som på så mange andre områder avgjørende for en velfungerende skole. I tråd med dette trenger skolen tydelige voksne. Elevene skal vite hva som forventes av dem, men også hva de kan forvente av læreren. De voksne skal være en omsorgsperson som tar seg tid til eleven. Som lærer må man følge opp det man sier, og dersom en beskjed er gitt er det denne som gjelder. Å kunne ta en beskjed er viktig sosial læring for elevene.
Oppsummerende kan man si at elever med adferdsvansker trenger lærere som engasjerer seg i dem både i og uten for skolen. Som bygger et forhold med eleven og foresatte gjennom kommunikasjon og med gjensidig respekt. For elever som sliter med adferdsproblemer er skoledagen svært krevende, og en annen aktivitet eller tur ut kan gi det avbrekket de trenger. Forebygging er det viktigste arbeidet rundt elevene, dette gjøres ved å lage en forutsigbar hverdag med tydelige voksne som virkelig har engasjement for barna. Lærerne skal være forbilder for elevene og må kunne vise seg som person ikke bare i lærerrollen. For lærere som jobber med elever med adferdsvansker kan hverdagen by på både positive og negative opplevelser. Det er derfor viktig med et god team som støtter hverandre, og er med på å forbedre hverandre.
Spørsmålene jeg sitter igjen med etter denne dagen er om elever med alvorlige adferdsvansker har det best ved å inkluderes i den offentlige skolen? Eller får de en bedre hverdag i en skoleinstitusjon spesielt utviklet til å håndtere elever med adferdsvansker? Dette er en stor debatt om har foregått i lang tid. Kai Robert Johansen jobber selv ved Tunhaug som tar i mot slike elever, men mener allikevel at en lærer ved en ordinær skole vil kunne oppnå gode resultater med elevene. Foredelen med skoler som Tunhaug er allikevel at de har få elever, og kan lage en dags rytme og et opplegg som passer disse elevene.
Legg igjen et svar
Blogg på WordPress.com.
Theme: Monotone by Automattic.
